Til tross for at det ikke fantes offisiell erkjennelse, samarbeidet Iran og Israel om sikkerhet, militære, olje og etterretning fram til 1979. Denne alliansen, som bygde på felles interesser og orientering mot vest, ble avbrutt tvert av den islamske revolusjonen i 1979.
Iran, som hadde anerkjent Israel formelt allerede på 1950-tallet, brøt all formell anerkjennelse etter revolusjonen. Det hadde vært jøder i Iran siden Bibelens tid da en stor gruppe ble ført til Persia etter at Babylonia erobret Judea og ødela det første tempelet i 586 f. Kr. Mange valgte å bli tilbake også da andre jøder i eksil valgte å vende tilbake etter at den persiske kongen Cyrus den store tillot gjenoppbygging av tempelet i 538 f.Kr.
Gjennom århundrene har det derfor vært jødiske samfunn i landet, og disse persiske jødene har et kontinuerlig nærvær som strekker seg over mer en 2 500 år. Etter den islamske erobringen på 600-tallet ble jøder såkalte dhimmis — ikke-muslimske beskyttede minoriteter med visse rettigheter, men også restriksjoner og spesielle skatter.
Shiitisk islam ble statsreligion
Fra 1500-tallet ble shiitisk islam innført som statsreligion, noe som ofte førte til sosial diskriminering og iblant voldt mot jøder og andre minoriteter. I årene 1925 – 1979 forsvant de fleste offisielle diskriminerende lovene mot jøder; de fikk sivile rettigheter, kunne gå på skole, tjenestegjøre i hæren og drive firmaer.
Jøder flyttet fra tradisjonelle områder (mahalla) til andre bydeler, studerte på universiteter og ble framgangsrike i handel, medier, utdanning og medisin. På 1940-tallet bodde det omtrent 100 000 jøder i Iran, spesielt i byer som Teheran, Shiraz, Isfahan og Hamadan.
Etter at den islamske republikken var etablert, valgte mange jøder å emigrere til blant annet USA, Israel og Europa, noe som førte til at antall jøder avtok sterkt. I dag finnes det anslagsvis omtrent 20 – 25 000 jøder tilbake. Majoriteten bor i Teheran og Shiraz.
Den jødiske tilstedeværelsen i Iran er en av de lengste i diasporaen, med egne tradisjoner, språkformer og kulturarv.
Daniel, Ester og Nehemja
Kjente bibelske personer som levde i eksil i Perserriket er Daniel, Ester og Nehemja. Daniel var en av de israelittene som ble ført i fangenskap til Babylon i 605 f.Kr. Han tolker kong Nebukadnesars drømmer, forutsier Babylons fall og får også godvilje hos den persiske kongen Kyros når han i 539 f.Kr. inntar Babylon.
Ester var en jødisk kvinne som ifølge Bibelen ble dronning i byen Susa i Persia ved å gifte seg med kong Xerxes I (Ahasverus, 486-465 f.Kr). Hun risikerte sitt liv for å redde folket sitt fra en utryddingsplan ledet av Haman, en hendelse som ligger til grunn for den jødiske høytiden purim.
Nehemja vendte tilbake fra Persia til Jerusalem i 445 f.Kr. med tillatelse fra kong Artaxerxes til å gjenoppbygge bymurene og fungere som stattholder.
Det var da Nehemja fikk høre om Jerusalems nedbrutte murer at han fikk tillatelse til å vende tilbake og bygge dem opp igjen. Artaxerxes ga ham ressurser og en bevæpnet eskorte.
