Verdensherredømme som Assyria, Babylonia og Romerriket har deportert Israels befolkning fra sitt hjemland, men har mislykkes med å utradere koblingen mellom landet og folket.
Det finnes i dag ulike teorier om hvor Israels tapte stammer har tatt veien.
Den assyriske erobringen av kongeriket Israel drøyt 700 år før Jesu fødsel førte til at ti av Israels stammer ble deportert til Assyria. Kongeriket Israel hadde blitt del omkring 200 år tidligere, så Israel var splittet i to riker: Det nordlige kongeriket Israel og det sørlige kongeriket Juda.
Mange sivile ble drept under Assyrias invasjon av Nordriket Israel, selv om ikke alle ble forvist. Litt av befolkningen flyktet til Judariket, og de som ble igjen ble etter hvert kjent som samaritaner etter hovedstaden Samaria. Bibelen beskriver for eksempel hvordan kong Hiskia, som regjerte omtrent 715 til 686, innbød innbyggerne i Nordriket til å feire påsken i Jerusalem med den jødiske befolkningen.
Deportasjonene til Assyria innebar at hele stammer forsvant. Stammene Ruben, Gad, Dan og Naftali nevnes aldri mer, og arkeologiske funn fra disse regionene viser at en stor avfolkningsprosess skjedde på denne tiden.
Til forskjell fra kongeriket Juda, som ble tillatt å vende tilbake fra sitt babylonske fangenskap, fikk de ti stammene i Nordriket aldri tillatelse til å vende tilbake og bygge opp sitt hjemland igjen. Den dag i dag debatterer rabbinere om hvor de tapte stammene har tatt veien.
I første Krønikebok kapittel ni spesifiseres hvor israelittene som faktisk vendte tilbake til Jerusalem var fra; Juda, Benjamin, Levi (levitter og prester), samt Efraims og Manasses stammer.
Ødela tempelet totalt
Deportasjonen av befolkningen i Juda rike til Babylon fra 587 f.Kr. skjedde i tre etapper der den tredje innebar at babylonerne ødela tempelet i Jerusalem totalt. Etter Jerusalems ødeleggelse og det babylonske eksilet ga perserkongen Kyros et løfte til de bortførte jødene at de skulle få vende tilbake til Jerusalem og landet Juda.
Profeten Daniel var blant de første som ble deportert, og sju decennier senere skrev Kyros sitt dekret om at jødene skulle få vende tilbake til Juda og bygge tempelet sitt opp igjen. Drøyt 42 000 jøder vendte tilbake til Juda mens en betydelig majoritet valgte å bli i Perserriket, som Babylon nå var en del av.
De hjemvendte jødene bygde opp tempelet igjen under ledelse av Serubabel, og det stod ferdig i 516 f.Kr.
Esra og Nehemia som ledet andre vandringer tilbake, ledet gjenoppbyggingen av Jerusalems murer.
Det andre tempelet var innledningsvis ikke i det hele tatt like imponerende som Salomos tempel hadde vært, men kong Herodes den store lot i sin regjeringstid bygge ut tempelet og tempelplassen i enda større prakt enn Salomos i årene 19 til 9 f.Kr. Tempelet hadde en ny blomstringstid frem til 64 e.Kr.
Også det andre tempelet ble ødelagt
Ledet av Titus beleiret den romerske arméen Jerusalem under den første jødisk-romerske krigen (66 til 73 e.Kr.) . Arméen brøt etter hvert gjennom bymurene og ødela det andre tempelet.
Ødeleggelsen og tapene av menneskeliv var katastrofale, men mange jøder ble tilbake i Judea. Titusentall ble drept. Josefus anslo at 97 000 ble satt i slaveri og andre ble fordrevet.
Etter Bar Kodchba-opprøret (132 til 135 e.Kr.) utviste keiser Hadrian jødene fra Judea og stengte dem ute fra Jerusalem, noe som førte til at den jødiske befolkningen ble spredt over hele Romerriket og enda lenger bort.
Opprøret ble knust og førte til en avfolkning av Judea gjennom massemord, slaveri og fordrivelse av den jødiske befolkningen.
Hundretusentall ble drept, det åndelige senteret for det jødiske livet ble flyttet til Galilea og til den voksende diasporaen.
Samtidig ble kløften mellom jødedommen og den tidlige kristendommen dypere.
Hundretusentall ble drept
Den romerske historikeren Cassius Dio mener at 580 000 jøder ble drept. Arkeologiske bevis tyder på at mange steder i Judea ble skadet, ødelagt eller overgitt slik at jødisk bosetning i Judea ble nesten helt utslettet. Slavemarkedene var oversvømt av jødiske fanger som ble solgt til slaveri og spredt ut over imperiet, skriver Menahem Mor i sin bok om Bar Kobchá-opprøret.
Romerne avfolket landsbyer, og åkermark som var eid av jøder ble konfiskert. I et forsøk på å utslette minnet om Judea — navnet hadde en tydelig etnisk kobling til jødene — ble landet offisielt kalt Syria Palaestina som forbindes med (de da utdødde) filisterne, Israels historiske fiender. Etter opprøret forsvant det hebraiske språket stort fra daglig bruk.
Selv om det jødiske nærværet i regionen minsket kraftig, gjenstod en mindre, men kontinuerlig jødisk befolkning.
I de følgende århundrene ble Galilea et viktig sentrum for jødisk lederskap og jødisk kultur. I diasporaen ble drømmen om Sion, å få vende hjem til det lovede land, holdt levende i århundrer.
Den tidlige kirken ble smittet av Romerrikets antisemittisme, noe som ga grobunn for erstatningsteologien, som igjen åpnet for Europas jødeforfølgelser. I andre halvdel av 1800-tallet vokste sionismen fram blant jøder i Europa med mål om å skape en selvstendig, jødisk stat for å beskytte det jødiske folk mot forfølgelser.
Det har forekommet påstander om mulige etniske koblinger mellom flere eldre jødiske diasporasamfunn i Asia, Afrika og Midtøsten, som Lembafolket i Sør Afrika, Bene Israel, Bene Ephraim og Bnei Menashe i India, kurdiske jøder, pashtuner i Afghanistan, assyriske jøder og Beta Israel i Etiopia.
