I 491 dager levde Eli Sharabi som gissel, for det meste i mørket i Gazas tunnelsystem. Sultet, slått og lenket klamret han seg til én tanke: at kona og døtrene ventet på ham hjemme. Da friheten endelig kom, oppdaget han at alt han hadde kjempet for allerede var tatt fra ham.
I boken «Gissel» beskriver Eli Sharabi sin kamp mot håpløshet.
7. oktober 2023 forandret alt seg.
Ved daggry brøt Hamas-terrorister seg inn i Kibbutz Be’eri. På få timer ble et sted preget av hverdagsliv, familieliv og sikkerhet forvandlet til en scene med brann, kaos og død. For Eli Sharabi ble hele verden han hadde bygget sammen med sin kone Lianne og tenåringsdøtrene Noiya og Yahel knust.
Han ble selv dratt bort som gissel. Det som fulgte var 491 dager med mørke.
Dypt nede i Gazas tunnelsystem kjempet Eli Sharabi for å overleve. Dag etter dag levde han på sulterasjoner. Han ble slått, ydmyket og holdt lenket. Luften var kvelende, hygienen ikke-eksisterende og fremtiden et svart hull. Likevel klamret han seg til én tanke: at han en dag skulle se familien sin igjen.
Han visste ikke at de allerede var døde.
I boken *Gissel* skildrer Sharabi den brutale virkeligheten bak overskriftene. Det er historien om en mann som ble presset til grensen for menneskelig utholdenhet – og som likevel nektet å gi opp. Om sulten som aldri ga etter. Om nettene da hver lyd kunne bety juling. Om fengselsvakter som spiste seg mette foran sultende gisler.
Men det er også en historie om noe annet: om motstandskraft.
Om vennskap født i mørket. Om den merkelige evnen til å finne mening når alt virker tapt. Og om en beslutning som Eli tok om og om igjen: å velge livet.
Sharabi, som har jemenittiske og marokkanske røtter, brukte sitt flytende arabisk til å navigere i sin farlige tilværelse. Men hans kraftigste våpen ble noe helt annet. Hver kveld samlet han sine medfanger og tvang dem til å nevne bare én positiv ting som hadde skjedd i løpet av dagen. Kanskje noen hadde fått en kopp søt te. Kanskje en spesielt brutal vakt hadde holdt seg unna. Det høres ubetydelig ut.
Men i mørket i tunnelene ble disse små øyeblikkene livliner.
«Jeg måtte være sterk for dem», sa han senere. «Jeg hadde ikke privilegiet å bryte sammen.»
De første 52 dagene ble han holdt fanget i et hus i Gaza. Så ble han ført under jorden. Der ventet måneder med sult, sykdom, lenker rundt beina og en tilværelse der tiden syntes å opphøre å eksistere. Samtidig klamret han seg til troen på at Lianne, Noiya og Yahel fortsatt var i live.
Når han av og til så bilder av demonstrasjoner som krevde gislenes løslatelse, vokste håpet. Noen kjempet for ham. Noen ventet på ham. 8. februar 2025 kom friheten.
Sammen med Ohad Ben Ami og Or Levy ble han brakt ut av tunnelene og overlevert til Røde Kors. Under den Hamas-iscenesatte løslatelsesseremonien fikk han vite at broren Yossi var blitt drept.
Det var bare begynnelsen.
Det var først da han returnerte til Israel og møtte broren Sharon og moren Hannah at han lærte sannheten. Kona hans. Døtrene hans. Alle tre var blitt myrdet 7. oktober.
Familien han hadde overlevd for å vende tilbake til eksisterte ikke lenger.
Etter 491 dager i fangenskap veide Eli bare 44 kilo. Han hadde mistet mer enn 30 kilo av kroppsvekten sin. Men ikke livsviljen.
Etter løslatelsen ble han en av de sterkeste stemmene for de gjenværende gislene. Han har talt for FNs sikkerhetsråd, besøkt Det hvite hus og møtt verdensledere. Samtidig har han gjentatte ganger vendt tilbake til budskapet som hjalp ham å overleve tunnelene: Takknemlighet.
I mai 2025 ga Eli Sharabi ut boken «Gissel», som ble den raskest solgte boken i israelsk historie. Da den ble utgitt på engelsk, nådde den raskt bestselgerlistene i både USA og Storbritannia. Da den svenske utgaven ble utgitt i mai, besøkte han også Sverige for å fortelle sin historie.
«Gissel» er en historie om ufattelig tap. Men også om menneskets evne til å reise seg fra mørket når alt håp synes ute.
Før Hamas-terrorangrepene var mange i Kibbutz Be’eri aktive i fredsprosessen, forteller han til TT.
– Det var det beste stedet å oppdra barna sine, de hadde en fantastisk barndom. Jeg husker det bare med et smil, sier Sharabi.
– Ironien er at det var de som prøvde mest som ble hardest rammet innen 7. oktober.
