Begrepet Palestina i betydningen en moderne statsdannelse har bare eksistert i 60 år. Selve motivet for opprettelsen av den palestinske selvstendighetskampen var å «frigjøre» landområdet som utgjorde staten Israel – det vil si å utslette staten Israel.
Den romerske fordrivelsen av jøder fra Judea som skjedde gjennom to store romersk-jødiske kriger for nærmere to tusen år siden, førte til folkemord, masseslaveri og en stor jødisk diaspora hovedsakelig i Europa og den arabiske verden. Den romerske keiseren Hadrian endret navnet på Judea til Syria Palaestina, endret Jerusalems navn til Aelia Capitolina og reiste et tempel for den greske guden Jupiter på Tempelhøyden – for å håne jødene og undertrykke jødisk nasjonal identitet etter tusen år med jødisk overherredømme i landet. Havnebyen Caesarea Maritima ble administrativt sentrum i stedet for Jerusalem, som aldri var hovedstad i den romerske provinsen.
Selv da okkupasjonsmakter som bysantinere, arabere, korsfarere, mamluker, osmaner og briter senere kontrollerte området, var Jerusalem i stor grad en ubetydelig og forlatt by, samtidig som Palestina aldri var et eget land.
Etter at den arabiske verden forkastet FNs delingsplan fra 1947 og angrep den nyopprettede jødiske staten i mai 1948, tok Egypt kontroll over Gazastripen mens Jordan okkuperte Judea og Samaria.
I 1959 ble Gazastripen formelt innlemmet i Den forente arabiske republikk (UAR), en pan-arabisk union mellom Egypt og Syria, og Egypt oppløste den palestinske regjeringen og plasserte området under egyptisk militæradministrasjon. 1950 annekterte Jordan Judea og Samaria, som fikk navnet Vestbredden med henvisning til den vestlige bredden av Jordan-elven. Jordan oppga først sitt krav i 1988.
Den nasjonale palestinske identiteten ble først skapt på 1960-tallet da Moskva forlot Israel til fordel for den arabiske verden. Da Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) skrev sine vedtekter i mai 1964, ble det ikke fremmet territorielle krav på Vestbredden eller Gaza – som da var okkupert av Jordan og Egypt – men først og fremst på israelske områder.
PLO ble opprettet med støtte fra Egypt og Sovjetunionen med mål om å «frigjøre» området som utgjorde staten Israel. Først i 1968, i kjølvannet av seksdagerskrigen ble den arabiske befolkningens uavhengige nasjonale identitet løftet frem gjennom oppfordringer til å «frigjøre vårt hjemland» ved væpnet kamp.
Vedtektene beskriver staten Israel som «helt ulovlig» og betrakter grensene fra det britiske mandatet som det palestinske folkets udelelige hjemland.
I Kairo i juni 1974 vedtok PLO et program som krevde en nasjonal myndighet «over enhver del av palestinsk territorium som blir frigjort» med mål om å fullføre frigjøringen av hele territoriet. Den væpnede kampen utelukket ikke diplomatiske kompromisser med mål om å «fullføre frigjøringen av hele det palestinske territoriet».
I april 1996 besluttet PLO å endre vedtektene som et resultat av Oslo-avtalene, men så sent som i 2009 bekreftet PLO-tjenestemenn at vedtektene var uendret.
I Radio Monte Carlo, litt over en uke etter Oslo-avtalen, hevdet Arafat at Oslo-avtalen var en del av PLOs plan fra 1974, som hadde Israels ødeleggelse som mål.
Den israelske avisen Ynet News beskrev i november 2016 hvordan hemmelige KGB-dokumenter avslørte Sovjetunionens dype involvering i palestinske terrorangrep rettet mot Israel og Vesten fra slutten av 1960-tallet.
Den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB førte gjennom de palestinske terrororganisasjonene en form for «skyggekrig» mot Israel.
KGB rekrutterte tidlig Yasser Arafat og hans Fatah-fraksjon. Samtidig plasserte KGB en agent hos en av Arafats nære rådgivere. KGBs rekruttering av Mahmoud Abbas, president for de palestinske selvstyremyndighetene, startet rundt 1979, da Abbas ankom Moskva for å studere ved Lumumba Peoples Friendship University.
Abbas ble tatt opp ved Institute of Oriental Studies i Moskva for doktorgradsstudier, og da han vendte tilbake til Libanon spredte han sovjetisk propaganda utarbeidet av KGB og Stasi.
«Yasser Arafat er fortsatt den samme blodige terroristen som jeg kjente så godt fra mine år i toppen av Romanias etterretningstjeneste», skrev tidligere Securitate-sjef Mihai Pacepa i Wall Street Journal 12. januar 2002.
Mihai Pacepa, den høyest rangerte etterretningsoffiseren som noen gang hoppet av fra den tidligere sovjetblokken, ble direkte involvert med Arafat på slutten av 1960-tallet i perioden da Arafat ble finansiert og manipulert av KGB.
«I løpet av seksdagerskrigen i 1967 ydmyket Israel to av Sovjets arabiske klientstater, Egypt og Syria. Noen måneder senere landet sjefen for den sovjetiske utenlandsetterretningen, general Aleksandr Sakharovskij, i București. Ifølge ham hadde Kreml gitt KGB i oppdrag å ‘gjenopprette prestisjen’ til ‘våre arabiske venner’ ved å hjelpe dem med å organisere terroroperasjoner som skulle ydmyke Israel. KGBs viktigste ressurs i dette felles prosjektet var en ‘hengiven marxist-leninist’ – Yasser Arafat», skrev Mihai Pacepa i Wall Street Journal og fortsatte:
«General Sakharovskij ba oss i den rumenske etterretningstjenesten om å hjelpe KGB med i hemmelighet å føre Arafat og noen av hans fedayeen-krigere til Sovjetunionen via Romania, slik at de kunne indoktrineres og trenes. Samme år manøvrerte Sovjetunionen for å få Arafat utnevnt til leder for Palestinas frigjøringsorganisasjon, med hjelp fra Egypts leder Gamal Abdel Nasser.»
