Den moderne staten Israel ble opprettet 14. mai 1948 da Arbeiderpartiets leder David Ben-Gurion utropte den jødiske staten. Bakgrunnen var et våknet engasjement på midten av 1800-tallet for et eget land blant jøder i forvisningsringen. Pogromer og antisemittisme i Europa bidro også til utviklingen. I november 1917 erklærte det britiske imperiet sin støtte til forslaget om å etablere et jødisk hjemland i det daværende britiske Palestina-mandatet gjennom Balfour-erklæringen.

På San Remo-konferansen 19.-26. april 1920 bekreftet første verdenskrigs seiersmakter Balfour-erklæringens formulering om «jødenes nasjonale hjem» i området. I juli 1922 anerkjente Folkeforbundet (NF), forløperen til FN, det historiske båndet mellom det jødiske folket og det britiske mandatet Palestina, som da omfattet hele området både vest og øst for Jordan-elven.

I september 1922 delte NF og Storbritannia så området slik at det jødiske nasjonalhjemmet skulle omfatte området vest for Jordan-elven, en femtedel av det opprinnelige området. Området øst for Jordan-elven ble Transjordania, som i 1948, krigsåret, ble omdøpt til Jordan for å anerkjenne landets eierskap til områdene vest for Jordan-elven.

Etter holocaust under andre verdenskrig, der seks millioner jøder ble myrdet, foreslo FNs generalforsamling den 29. november 1947 at det britiske mandatet Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat. Dette ble akseptert av jødene, men avvist av de arabiske nabolandene. Egypt, Jordan, Syria og Irak, samt symbolske styrker fra Saudi-Arabia og Jemen, gikk i stedet til angrep på Israel da staten ble erklært, en krig som Israel vant.

Bibelen beskriver hvordan kong David erobret Jerusalem for mer enn tre tusen år siden og selv bosatte seg der. Stedet fikk da navnet Davids by (1. Kongebok 2,11; 2. Samuelsbok 5,5).
Disse ordene om David bekrefter at det jødiske folket har hatt et forhold til Jerusalem i rundt 3000 år, noe som bekreftes av omfattende arkeologiske funn.
Etter kong Davids død bygde hans sønn Salomo tempelet på det stedet som i dag er kjent som Tempelplassen. Paktens ark ble flyttet til Det aller helligste, og i mer enn 1000 år var Jerusalem Israels ubestridte hovedstad.

Omtrent 400 år etter at tempelet ble bygget, erobret den babylonske herskeren Nebukadnesar Jerusalem, ødela tempelet og førte det jødiske folket i fangenskap. Etter 70 år i Babylon vendte det jødiske folket tilbake til landet for å gjenoppbygge tempelet. Dette tempelet ble så utvidet av kong Herodes den store like før vår tidsregnings begynnelse, men ble ødelagt igjen, denne gangen av den romerske generalen Titus for nesten 2000 år siden.

På slutten av 1800-tallet hadde Jerusalem bare rundt 20 000 innbyggere og var en ubetydelig og forlatt by i utkanten av det osmanske riket. På den tiden hadde Jerusalem aldri vært hovedstad i noe annet land enn Israel. Den ble erobret i 1917 av general Allenby fra det britiske imperiet.
Etter århundreskiftet økte befolkningen i takt med den jødiske innvandringen, og i november 1947 foreslo FN i sin delingsplan for det britiske mandatet i Palestina at Jerusalem skulle være en internasjonal sone i ti år, og at byens innbyggere deretter skulle få avgjøre byens fremtid i en folkeavstemning. Den arabiske siden aksepterte ikke delingsplanen og gikk til angrep på Israel i mai 1948 for å ødelegge den nydannede staten, en krig som Israel vant i stedet.

Øst-Jerusalem var okkupert av Jordan fra 1948 til 1967, før Israel fikk kontroll over hele byen. I 1980 vedtok Knesset «Jerusalem-loven», som erklærte at et forent Jerusalem er Israels hovedstad. FN vedtok en resolusjon mot loven, og Nederland – et av de få landene som på den tiden hadde ambassade i Jerusalem – flyttet sin ambassade til Tel Aviv etter press fra den arabiske verden. Kristne fra Nederland og andre steder etablerte «Den internasjonale kristne ambassaden» som en solidaritetshandling med Israels beslutning om å velge Jerusalem som hovedstad.

Etter at Jordan mistet kontrollen over både Øst-Jerusalem og vestsiden av Jordan-elven i 1967 og deretter tvang Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ut av landet gjennom krig, vokste de nasjonalistiske kravene om en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Den islamske konferansen, med over 50 medlemsland, vedtok i mars 2016 at «det sentrale spørsmålet» for alle verdens muslimer er det palestinske kravet på Jerusalem. Vatikanet, EU, FN og Russland har posisjonert seg politisk, religiøst og økonomisk bak dette kravet om byens endelige status. Ingen annen by i verden møter samme interesse fra det internasjonale samfunnet.

Moderne europeisk historie viser at det jødiske folkets plass i samfunnet har blitt utfordret og må forsvares. Israel er en demokratisk stat med et uavhengig rettsvesen og en fri presse. Landet nyter godt av både ytringsfrihet og en høy grad av religionsfrihet, noe som er unikt i Midtøsten. Israel er i dag i en sårbar situasjon med en rekke diktaturer og terrororganisasjoner i regionen, hvorav flere ønsker å ødelegge staten Israel.
Israel er også i en sårbar posisjon i verdenspolitikken. Gang på gang har FN og andre internasjonale organer gitt etter for diktaturer og totalitære regimer som har gått sammen i internasjonale fora for å stemme for menneskerettighetsfiendtlige, antisemittiske og anti-israelske forslag.

Ved å gi historisk bakgrunn, oversikt og balanse, bekjempe antisemittisme og forsvare landet Israels og det jødiske folkets rett til å eksistere, forsvarer vi samtidig demokrati, menneskerettigheter og menneskeverd både i Midtøsten og i resten av verden.
Ved å støtte Israel forsvarer kristne sin åndelige tilhørighet. Bibelen beskriver hvordan Gud inngikk en pakt med Israel for å velsigne hele verden. Frelsen kommer fra jødene, sa Jesus. Vi som kristne er podet inn i det sanne oliventreet gjennom vår tro. Erstatningsteologi – tanken om at kristne har erstattet det jødiske folk i Guds handlinger i historien, er både feil og har svekket kirken, samt tilslørt og politisert kirkens teologi.
Et godt og sant forhold til det jødiske folk og landet Israel vil berike både den kristne kirke og samfunnet for øvrig.

Mange troende jøder venter på Messias. Messias er i jødedommen den kommende frelseren, seierherren som skal knuse slangens hode, befri og seire over synd og død, og samle det jødiske folket i Israels land. Messias skal også bringe alle verdens nasjoner til å tilbe Gud.
Det gamle testamentet, den delen av Bibelen som jøder og kristne deler, beskriver Messias som en konge eller yppersteprest som nedstammer fra kong David, og som skal herske over det jødiske folket i den messianske tidsalder. Disse bibelske løftene om at Messias skal frelse det jødiske folk, er fortsatt gyldige i dag.
Jesus selv var jøde og forkynte for det jødiske folk. Jesu første disipler var jøder. Den første menigheten som ble etablert i Jerusalem, var til å begynne med et rent jødisk fenomen. Disse troende jødene tilbad i tempelet, feiret de jødiske høytidene og holdt skriftene i hevd. Selv da ikke-jøder begynte å komme til tro i stort antall, valgte den ledende skikkelsen, Paulus, som selv var jøde, å henvende seg først til synagogene og deretter til alle ikke-jøder når han forkynte evangeliet på sine misjonsreiser.

Troen på at Jesus er den lovede Messias skiller den kristne troen fra jødedommen. Den kristne kirkens historie, som ofte har vært preget av erstatningsteologi og antisemittisme, har i ettertid bidratt til å skape avstand til det jødiske folk.
Selv om flertallet av jødene i dag ikke ser Jesus som sin Messias, finnes det mange jøder både i Israel og i andre deler av verden som definerer seg som både jøder og Jesus-troende. Troen på treenigheten regnes derimot som avgudsdyrkelse av jødiske rabbinere, som også mener at en Jesus-troende jøde ikke er en ekte jøde. Jøder som tror på Jesus som Messias, skal imidlertid fortsatt være kvalifisert for staten Israels lov om tilbakevending hvis de har jødiske foreldre eller besteforeldre.

Hviledagen nevnes helt i begynnelsen av Bibelens første bok, der Gud skaper verden og deretter hviler på den syvende dagen og velsigner den. Sabbaten feires altså til minne om hvordan Gud skapte verden, og innebærer at man avstår fra alt skapende arbeid, vier seg til familien, studerer Torahen og hviler. Sabbaten var også en del av pakten Gud inngikk med israelittene etter utvandringen fra Egypt.
Sabbaten feires hver uke, fra solnedgang fredag kveld til «tre stjerner kommer til syne» lørdag kveld.
Sabbatsfeiringen begynner med at man tenner lys og holder festmåltid. Lørdag morgen holdes en gudstjeneste der et avsnitt fra Toraen blir lest og utlagt.

Her er noen eksempler:
(Alle bibelreferanser er hentet fra Svensk Folkbibel 2015)

5 Mos 5,30 3-5
Da vil Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og forbarme seg over deg. Herren din Gud skal samle deg fra alle de folkeslagene der han har spredt deg. Selv om dere er i landflyktighet ved himmelens ende, vil Herren din Gud hente dere derfra og føre dere bort derfra. Herren din Gud vil føre deg inn i det landet som dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han vil gjøre godt mot dere og gjøre dere flere enn deres fedre.

Nehemja 1:9
Men hvis dere vender tilbake til meg og holder mine bud og adlyder dem, da vil jeg samle dere derfra, selv om dere er fordrevet til jordens ender, og føre dere til det stedet jeg har utvalgt for at mitt navn skal bo der.

Jeremia 29:14
For jeg vil la dere finne meg, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på fangenskapet og samle dere fra alle de folkene og stedene hvor jeg har drevet dere bort, sier Herren. Jeg vil føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra som fanger.

Esekiel 11:17
Derfor skal dere si Så sier Herren Gud: Jeg vil samle dere fra folkeslagene og føre dere tilbake fra de land hvor dere ble spredt, og jeg vil gi dere Israels land.

Esekiel 20:34
Med sterk hånd og utstrakt arm og med utøst vrede vil jeg føre dere ut fra hedningefolkene og samle dere fra de land hvor dere er spredt.

Sefanja 3:20
På den tid vil jeg føre dere hjem, da vil jeg samle dere, for jeg vil gjøre dere til en lovprisning og en ære blant alle folkene på jorden, når jeg gjør ende på deres fangenskap for øynene på dere, sier Herren.

Det ideologiske grunnlaget for Holocaust var nasjonalsosialismens antisemittiske og raseideologiske verdensbilde, der den ariske, germanske rasen ble beskrevet som overlegen, mens jødene ble beskrevet som underlegne og som en del av en ond verdenssammensvergelse.
En medvirkende faktor var darwinistiske forklaringsmodeller for sosiale relasjoner med vekt på naturlig seleksjon og jungelens lov. I tillegg utfordret den jødiske rettsbevisstheten den lovløsheten som ble dyrket i Nazi-Tyskland, og Hitler hevdet at «samvittigheten er en jødisk oppfinnelse».
Holocaust krevde mange år med propaganda der jødene gradvis ble dehumanisert.
Den katolske, ortodokse og protestantiske kirkens erstatningsteologi, antisemittisme og ettergivenhet overfor nasjonalistiske ideologier passiviserte kirken, noe som ga nasjonalsosialismen spillerom på beslutningsnivå til å gjennomføre Holocaust.
Den likegyldigheten som verdens land viste overfor «det jødiske flyktningspørsmålet» i Tyskland og Østerrike, for eksempel på Evian-konferansen sommeren 1938, ble en bekreftelse og en mulighet for Hitler til å gå videre med «den endelige løsningen».
Nazi-Tysklands såkalte eutanasiprogram Aktion T4 – som drepte titusener av funksjonshemmede – som ble iverksatt 1. september 1939, var også en prøveballong for å se hvordan den tyske opinionen ville reagere. Etter protester fra offentligheten og kirkesamfunnene ble Aktion T4 avlyst i august 1941, men fortsatte uoffisielt frem til krigens slutt.

Alle samfunnssektorer var involvert i eller klar over Holocaust: media, rettsvesen, politikk, næringsliv, utdanning, kultur og kirke, etc. Det omfattende byråkratiet og organiseringen som skulle muliggjøre folkemordet på millioner av mennesker på det europeiske kontinentet, krevde at store deler av samfunnet og et flertall av de europeiske landene enten var aktive i prosjektet eller passive uten å protestere. Også selve krigssituasjonen i Europa og den terroren som politistaten Nazi-Tyskland utøvde over sin befolkning, skapte en utbredt frykt som banet vei for Holocaust.

I midten av august 2020 ble de diplomatiske forbindelsene mellom Israel og De forente arabiske emirater normalisert, med direkteflyvninger og åpne telefonlinjer som noen av resultatene. For første gang noensinne ble telefonlinjene til Israel åpnet av De forente arabiske emirater.
Avtalen ble inngått i en telefonsamtale mellom USAs president Donald Trump, Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Abu Dhabis kronprins sjeik Mohammed Bin Zayed.
I en felles uttalelse sa de tre lederne at De forente arabiske emirater og Israel hadde «blitt enige om å samarbeide og sette opp et veikart for å etablere bilaterale forbindelser», og at Israel hadde gått med på å stoppe annekteringen av den såkalte Vestbredden.

Noen uker etter avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater undertegnet også Bahrain en fredsavtale med Israel. Bahrain har, sammen med Saudi-Arabia, tillatt flyvninger fra og til Israel å fly over sitt luftrom. Bahrain var et av de første arabiske landene som oppga boikotten av Israel da landet inngikk en frihandelsavtale med USA i 2005.

I oktober 2020 ble Israel og Sudan enige om en avtale om normalisering av forholdet. Sudan har vært involvert i flere kriger mot Israel, og etter seksdagerskrigen i 1967 – som ble innledet med trusler fra arabiske land om å forsøke å utslette Israel på nytt – vedtok Den arabiske liga i Khartoum i september samme år å si tre historiske «nei»: «Nei til fred med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til forhandlinger med Israel».

I desember 2020 fulgte Marokko etter De forente arabiske emirater, Bahrain og Sudan i å etablere diplomatiske forbindelser med Israel.
Samtidig anerkjente USA Marokkos krav på det omstridte Vest-Sahara-området. Marokko hadde da offisielt vært i krig med Israel siden 1948, da landet hadde en stor jødisk befolkning på rundt 250 000 mennesker. De antijødiske opptøyene i 1948, som fulgte med Israels opprettelse, tvang etter hvert flertallet av de marokkanske jødene til å flykte til Israel.

De ovennevnte avtalene betyr at det nå er seks arabiske land som har sluttet fred med Israel. I 1978 undertegnet Egypt en fredsavtale med Israels statsminister Menachem Begin, og i 1994 undertegnet Israel og Jordan en fredsavtale.

ChatGPT said:

I Esters bok i Bibelen beskrives hvordan fyrst Haman for 2 500 år siden planla å utrydde jødene i det persiske riket da Ahasverus var konge. Dronning Ester, som selv var jøde, reddet det jødiske folket fra å bli utslettet ved å avsløre komplottet sammen med Mordokaj.

Assyriske, babylonske, greske og romerske verdensriker okkuperte og undertrykte Israel i bibelsk tid.
Bar Kokhba-opprøret fra år 132 til 135 e.Kr. mot den romerske okkupasjonen førte til at størstedelen av den jødiske befolkningen ble fordrevet fra området. På ruinene av det ødelagte jødiske tempelet ble det bygget et Jupiter-tempel. Jødene, fordrevet fra Jerusalem, levde deretter i diasporaen helt fram til staten Israel ble opprettet i 1948.

I forbindelse med korstogene for 900 år siden ble Jerusalem beleiret, og en grusom massakre utryddet byens jødiske og muslimske befolkning.
På 1300-tallet feide en bølge av jødeforfølgelser over Europa.
I 1290 ble alle jøder utvist fra England, i 1394 skjedde det samme i Frankrike, og i 1421 ble jødene utvist fra Østerrike.
I 1492 erklærte Spanias kongepar at alle jøder som ikke forlot landet, skulle henrettes. Omtrent 200 000 jøder, hvis forfedre hadde bodd i landet i hundrevis av år, ble tvunget til å flykte.

Pogromene i Tsar-Russland og Øst-Europa på slutten av 1800-tallet førte til at hundretusener av jøder flyktet fra disse ofte religiøst og nasjonalistisk motiverte jødeforfølgelsene.
På slutten av 1800-tallet pågikk Dreyfus-saken i Frankrike – en politisk rettsskandale der den jødiske offiseren Alfred Dreyfus ble dømt til livsvarig deportasjon til Djevleøya for høyforræderi. Den jødiske offiseren ble senere renvasket, og anklagene mot ham ble avslørt som et justismord. Under prosessen, som ble dekket av journalisten Theodor Herzl, krevde franske antisemitter at alle jødiske offiserer skulle fjernes fra hæren, og senere at alle jøder skulle utvises fra Frankrike. Dreyfus-saken vakte stor internasjonal oppmerksomhet og førte til at Theodor Herzl innså at den europeiske antisemittismen aldri ville forsvinne. Dette bidro til at han skrev boken Der Judenstaat og tok initiativ til Den første sionistkongressen, som uttalte målet om å opprette en jødisk stat.

Holocaust var historiens mest omfattende folkemord, der omtrent seks millioner jøder ble drept av Nazi-Tyskland i perioden rundt andre verdenskrig. Folkemordet ble gjennomført ved å identifisere og segregere jødene, for så å samle dem i ghettoer i okkuperte områder og deportere dem til konsentrasjons- og utryddelsesleirer, hvor de ble systematisk myrdet.

Personer som blir født i en jødisk familie, har jødisk bakgrunn eller som har konvertert til jødedommen regnes som jøder. En rabbinersk definisjon er at de som har en jødisk mor betegnes som jøder.

Den romerske generalen Titus undertrykte det jødiske folket og ødela tempelet i Jerusalem år 70 e.Kr. Noen tiår etter ødeleggelsen av Jerusalem ønsket den romerske keiseren Hadrian å gjøre Jerusalem til en romersk metropol og forbød alle jødiske tradisjoner. Mange jøder gjorde opprør under ledelse av Bar Kokhba.

År 135 ble opprøret endelig slått ned, og Hadrian besluttet å utrydde jødene og deres religion. Han solgte alle jødiske fanger som slaver, forbød undervisning i Torah, omdøpte provinsen til Syria Palaestina og erstattet synagoger med romerske templer.

Hadrians tiltak bidro til at det jødiske folket ikke fikk tilbake kontrollen over sitt hjemland på over 1800 år.

FNs delingsplan i 1947 fastslo at det britiske Palestina-mandatet skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, noe som ble avvist av araberne. Da staten Israel ble opprettet i henhold til dette FN-beslutningen i 1948, tok Egypt kontroll over Gaza, mens Jordan okkuperte Judea og Samaria, det som i dag kalles Vestbredden. Fram til Seksdagerskrigen i 1967 fantes det ingen sterke internasjonale krav om en palestinsk stat.

Da Jerusalems stormufti Amin al-Husseini i 1948 erklærte et selvstendig Palestina i Gaza, ble dette annullert av Egypt, mens Jordans konge Abdullah I tok tittelen «konge av arabiske Palestina» og annekterte Vestbredden.

Kong Abdullah ble myrdet av tilhengere av Jerusalems stormufti Amin al-Husseini i juli 1951 under et besøk ved Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Etter Seksdagerskrigen har den palestinske bevegelsen, med massiv støtte fra verdenssamfunnet, etablert seg på Vestbredden og Gaza.

Først i 1988 ga Jordan avkall på alle krav på Vestbredden, samme år som Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) erklærte den arabiske staten Palestinas selvstendighet. Staten ble umiddelbart anerkjent av den arabiske verden og av Sovjets kommunistiske satellittstater. (Ingen vesteuropeiske land, bortsett fra Sverige og Island, har så langt anerkjent staten Palestina).

De viktigste religiøse høytidene:
• Shabbat: Den sjuende dagen, en hviledag
• Rosh Hashanah: Det jødiske nyttåret
• Yom Kippur: Forsoningsdagen, da øverstepresten bekjente folkets synder og holdt offer i tempelet. I dag er det en faste-, bønn- og gudstjenestedag hvor man ber Gud og mennesker om tilgivelse.
• Sukkot: Løvhyttenes høytid, feires til minne om ørkenvandringen fra Egypt til Kanaan.
• Simchat Tora: Glede over loven, med dansing med Torah-rullene.
• Chanukah: Feires til minne om Judas Makkabeus’ gjeninnvielse av Jerusalems tempel.
• Tu Bishvat: Trærnes nyttår.
• Purim: Feires til minne om dronning Ester som reddet jødene fra Hamans plan.
• Pesach: Feires til minne om redningen fra dødens engel ved utgangen fra Egypt.
• Shavuot: Høstfest og feiring av at loven ble gitt på Sinai-fjellet.
• Tisha B’Av: Fastedag som minner om hvordan både det første og andre tempelet ble ødelagt på denne dagen.

Andre israelske helligdager og minnedager:
– Yom HaShoah: Holocaust-minnedag.
– Yom Hazikaron: Minnedag for falne soldater og ofre for terrorisme.
– Yom Ha’atzmaut: Israels selvstendighetsdag.
– Yom Yerushalayim: Jerusalemdagen, feires til minne om Jerusalems gjenforening.
– Yom HaAliyah: Feires for å hedre de som har innvandret til Israel.
– 30. november er en moderne nasjonal minnedag for dem som flyktet fra omkringliggende arabiske land og Iran da staten Israel ble opprettet, til minne om disse jødenes flukt og lidelse.

ChatGPT said:

ChatGPT said:

ChatGPT said:

Kjernespørsmålet i konflikten er at de fleste ledere i den arabiske verden konsekvent har nektet å akseptere staten Israel og en jødisk befolkning i området. Den arabiske verden med sine 422 millioner innbyggere og nesten 600 ganger større landområde enn Israel har utkjempet flere kriger mot Israel med det uttalte målet å kaste jødene i havet og utslette jødenes land. I 1948 avviste arabiske land FNs delingsplan, og da Jordan erobret Øst-Jerusalem, ble alle jødiske innbyggere umiddelbart utvist.

Omtrent 700 000 jøder ble etter uavhengighetskrigen i 1948 tvunget til å flykte fra den arabiske verden da de angripende arabiske hærene mislyktes i å utslette Israel.

Flere muslimske og arabiske land nekter fortsatt innreise for personer med israelske pass.
Araberne som forlot sine hjem i forbindelse med de arabiske angrepskrigene mot Israel i 1948 har fått full støtte fra det internasjonale samfunnet, i motsetning til de jødiske flyktningene etter folkemordet og den etniske rensingen av Europas jøder, samt de jødiske flyktningene fra Iran og den arabiske verden.

Mens alle andre flyktninginnsatser via FN og flyktningorganet UNHCR handler om å integrere og inkludere flyktninger i deres nye miljø, har FN-organet UNRWA i stedet som mål å permanentgjøre den palestinske flyktningsituasjonen. Ingen andre flyktninger i verden kan arve sin flyktningstatus i generasjoner.

Etter å ha tapt flere angrepskriger mot Israel sa Den arabiske liga under et toppmøte i Sudans hovedstad Khartoum kort tid etter Seksdagerskrigen i 1967 nei til fred med Israel, nei til forhandlinger med Israel og nei til normalisering av forholdet til Israel.
Samtidig endret den arabiske verden taktikk. Etter at Egypt og Jordan hadde mistet kontrollen over det som nå defineres som de palestinske områdene, fremmet den muslimske verden etter 1967, med hjelp fra kommunistdiktaturene i Warszawapakten og støtte fra Socialistinternasjonalen, den muslimske befolkningens krav om selvstendighet som et pressmiddel mot Israel. Før 1967 fantes det ingen sterk nasjonal palestinsk bevegelse i Gaza eller på Vestbredden.

Det har aldri tidligere i historien eksistert et selvstendig land ved navn Palestina, og Jerusalem har aldri vært hovedstad i noe annet land enn Israel.

I sammenligning med resten av Midtøsten, hvor andelen kristne har sunket dramatisk de siste årene, har Israel et stort mål av religionsfrihet og ytringsfrihet også for messianske jøder, selv om messianske jødiske samfunn eller individer har blitt trakassert av ortodokse og ultra-ortodokse grupper.

Den israelske uavhengighetserklæringen, som ble opplest i mai 1948 av Israels første statsminister David Ben Gurion, lyder:
«Israel vil sikre full likestilling når det gjelder sosiale og politiske rettigheter for alle sine innbyggere, uansett religion eller kjønn; landet garanterer religionsfrihet, samvittighet, språk, utdanning og kultur; det vil beskytte de hellige stedene for alle religioner; og det vil være tro mot prinsippene i FNs charter.»

I mars 1992 vedtok Knesset en grunnlov om menneskelig verdighet og frihet, som erklærer Israel som en «jødisk og demokratisk» stat. Israels høyesterett slo fast at grunnleggende menneskerettigheter, som retten til religionsfrihet, samvittighets- og ytringsfrihet – er beskyttet i Israel, fordi dette er en del av menneskets verdighet som menneske.

Israel er en jødisk stat med store religiøse minoriteter. Omtrent 75 prosent er jøder, 20 prosent er arabere som for det meste er muslimer, men hvor det også finnes en stor gruppe kristne. Nesten 400 000 israelere mangler en religion eller praktiserer andre religioner enn de som er nevnt ovenfor.
Jødiske organisasjoner i Israel avviser Jesus-troende jøder som en del av jødedommen. Stumblingblokken er synet på Jesus som Messias og læren om treenigheten, som avvises som avgudsdyrkelse. Flere jødiske organisasjoner i Israel mener at de bibelske profetiene som den messianske jødedommen påberoper seg (fra for eksempel Jesaja 53) som bevis for Messias’ lidelse og død, har blitt feiltolket.

Foruten rene angrepskriger brukte den arabiske verden lenge økonomiske pressmidler for å svekke Israel. Oljekrisen på 1970-tallet er et tydelig eksempel på hvordan land med gode relasjoner til Israel ble straffet av oljerike arabland med noen av Midtøstens mest undertrykkende despoter.

Medlemslandene i Den arabiske liga boikottet også ikke-israelske selskaper som drev handel med Israel. Selv selskaper som handlet med selskaper som igjen drev handel med Israel, ble svartelistet. Flere arabland har forlatt den arabiske boikotten.
Israel har bare i marginal grad blitt påvirket av disse økonomiske boikottene. I 2020 var Israel blant de 20 landene i verden med høyest BNP per innbygger, ifølge forretningstidsskriftet Forbes.

Bevegelsen Boycott, Divestment, Sanctions (BDS) ble startet av palestinske aktivister med det uttalte målet å isolere Israel økonomisk, akademisk, kulturelt og politisk. I forkant av Eurovision Song Contest i Tel Aviv i mai 2019 oppfordret BDS-bevegelsen artister og musikere til å boikotte musikkfestivalen på grunn av Israels vertskap.
Dagen før finalen i Eurovision Song Contest i Tel Aviv bestemte det tyske parlamentet Bundestag at BDS-bevegelsen skal stemples som en antisemittisk organisasjon.

«Argumentasjonsmønstrene og metodene som brukes av BDS-bevegelsen er antisemittiske,» slo det tyske parlamentet fast. Forslaget konstaterte at BDS-kampanjen som oppfordrer til å merke israelske produkter med «kjøp ikke»-merker minner om Nazi-regimets boikott av jødiske virksomheter.
Også Representantenes hus, USAs lovgivende forsamling, stemte i slutten av juli 2019 med stort flertall for en resolusjon som forkaster boikottbevegelsen BDS. Resolusjonen mente at BDS-bevegelsen «underminerer muligheten for en forhandlingsløsning i den israelsk-palestinske konflikten ved å kreve ettergivelser kun for den ene parten og oppmuntre palestinerne til å avstå fra forhandlinger og i stedet stole på internasjonalt press.»

Under første verdenskrig mistet Det osmanske riket Gaza til det britiske imperiet, som dermed ble en del av det britiske Palestinamandatet under Folkeforbundet. Gazastripen var i FNs delingsplan i 1947 tenkt å bli en del av en arabisk stat, men planen ble aldri realisert fordi Egypt erobret området i forbindelse med krigen mot Israel året etter. Egypt annekterte deretter formelt Gaza.

Da Jerusalems stormufti Amin al-Husseini, som under andre verdenskrig rekrutterte bosniske muslimer til Hitlers Waffen-SS, deretter utropte et selvstendig Palestina i Gaza, ble dette annullert av Egypt.

Israel tok kontroll over Gazastripen etter seksdagerskrigen i 1967. Osloavtalen i 1993 ga Den palestinske myndighet kontroll over Gaza, og den israelske hæren trakk seg dermed ut av området. I 2005 lot Israel samtlige israelske innbyggere i Gazastripen tvangsevakuere, og i dag bor det ingen jøder i området.

Mange i den palestinske befolkningen får forsørgelse fra UNRWA som andre-, tredje- og fjerdegenerasjons flyktninger.
Siden 2001 har mer enn 20 000 raketter blitt avfyrt fra Gaza mot sivile mål i Israel. Både Hamas og Islamsk Jihad i Gaza får støtte fra Iran. Den israelske hæren har flere ganger gått inn i området for å desarmere oppskytningsramper og rakettlagre.

Både Egypt og Israel har innført en blokade mot Gaza etter at Hamas kom til makten i 2007. Både Egypt og Israel begrunner blokaden med at den er nødvendig for å hindre smugling av våpen.

ChatGPT said:

Israel, som har fått kallenavnet «Startup Nation», ligger i toppen i verden når det gjelder antall nystartede bedrifter per innbygger. I Israel starter man årlig ett selskap per 1 400 personer, noe som kan sammenlignes med Frankrike som har 0,112 nystartede selskaper per samme antall innbyggere. Tyskland har 0,056 startups per 1 400 innbyggere, mens tilsvarende tall for Storbritannia er 0,21.

Teknologiselskaper som Facebook, Apple, IBM og Microsoft har alle valgt å etablere forsknings- og utviklingssentre i Israel. Jøder, som bare utgjør 0,2 prosent av verdens befolkning, har mottatt over 20 prosent av alle Nobelpriser.

En årsak til denne utviklingen er eksempelets makt og at suksess smitter. Israel er dessuten et svært lite sted, noe som letter kommunikasjonen. Landets utsatte beliggenhet og befolkningens vane med å møte store utfordringer har bekreftet ordtaket om at nød er oppfinnelsenes mor.

Israels innovasjonskultur og tekniske innflytelse rundt om i verden henger også sammen med at landet har vært tvunget til å prioritere sin forsvarsindustri for å overleve. Militærtjenesten utdanner ledere som får stort ansvar og tenker utenfor boksen. Tekniske innovasjoner som er skapt for å forsvare landet, når senere det sivile markedet. Israels etterretningstjeneste ligger i front når det gjelder cyberspionasje, noe som igjen gir grobunn for IT-industrien.

Behov, mangel og vanskeligheter har gitt Israel en overlevelsesstrategi som krever løsninger som både er kreative og raske. Et høyt nivå av kunnskapsdeling mellom de ulike aktørene i Israel bidrar til rask utvikling og etterspurte løsninger som hjelper globale selskaper.

Som en forfulgt gruppe har jøder alltid vært nødt til å jobbe hardere for å nå toppen. Jødiske familier har alltid lagt vekt på utdanning, og den jødiske kulturen fremmer kritisk tenkning, analyse og debatt.

Gjennom nesten 2000 år med diaspora har jøder måttet lese og studere for å utøve sin jødedom. Lesekyndighet hindret dem i å bli assimilert, og leseferdigheter og økonomisk utvikling henger sammen. Jødenes utenforskap har gitt dem en skepsis som både kan stille spørsmål ved myndigheter og etablerte «sannheter».