Helligdag feirer gjenforent Jerusalem

Jerusalemdagen er en nasjonal helligdag til minne om at Jerusalem i juni 1967 igjen ble forent da hele byen kom under jødisk styre for første gang siden ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70.

Statsminister David Ben-Gurion (i midten) og president Chaim Herzog (til høyre) besøker Vestmuren på slutten av seksdagerskrigen. Foto: GPO

Dagen feires årlig den 28. i måneden Iyar, som i år faller på mandag 26. mai. Etter den gregorianske kalenderen blir det forskjellig dato fra år til år. Israelerne feirer dagen med offentlige seremonier, flaggparader og samlinger i alle synagoger i landet.
Den 7. juni 1967 (28. iyar i året 5727 etter den jødiske kalenderen), under striden om Jerusalem i seksdagerskrigen, ble Øst-Jerusalem befridd fra jordansk styre og kom under israelsk suverenitet. For første gang kom hele byen under jødisk styre siden ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e.Kr. under romernes okkupasjon.
Den 12. mai 1968 besluttet den israelske regjeringen å fastsette den den hebraiske datoen for befrielsen av byen som Jerusalemdagen. Den 23. mars 1998 vedtok Knesset Jerusalemdagen. Nasjonalforsamlingen forankret denne resolusjonen i en lov som fastsatte denne datoen som nasjonal helligdag, noe som symboliserer det jødiske folkets kobling til Jerusalem.
I 2004 besluttet regjeringen at det skulle holdes en nasjonal minneseremoni hvert år på Jerusalemdagen for å erkjenne de etiopiske jødenes langvarige ønske om å komme til Jerusalem.
Omtrent 4000 medlemmer av den etiopiske befolkningsgruppen mistet livet på sin vei til Jerusalem.

I mai 1948 inntok den arabiske legionen den østre delen av Jerusalem, okkuperte Gamlebyen og dens hellige steder der Tempelhøyden ble en militærbase for den jordanske nasjonalgarden. Jordan stengte jøder ute fra Gamlebyen og nektet dem adgang til Vestmuren og andre hellige steder. Det jødiske kvarteret i Gamlebyen ble ødelagt og 58 synagoger ble rasert eller vanhelliget.
Tusenvis av gravstener på den jødiske kirkegården på Oljeberget ble ødelagt og erstattet med en asfaltvei, gjerde og latriner for jordanske soldater.
Muslimske innbyggere i Israel fikk ikke besøke sine hellige steder i Øst-Jerusalem. Kristne ble også diskriminert. I 1958 krevde jordansk lovgivning at alle medlemmer av Den hellige gravs brorskap skulle ta jordansk statsborgerskap og Jerusalem deles med piggtråd, betongbarrierer og murer.
Allerede i april 1950 annekterte Jordan de områdene som ble okkupert i 1948, og den 24. april 1950 vedtok en resolusjon om annektering av Vestbredden og Jerusalem der Jordans parlament gjorde krav på «begge sider av Jordan» og gjorde vedtak om «fullstendig enhet mellom de to sidene av Jordan og deres forening i en stat som det hashemittiske kongeriket Jordan.

I følge FNs delingsplan for det britiske mandatområdet Palestina fra 1947 skulle Jerusalem være en internasjonal by i en tiårsperiode. Deretter skulle Jerusalems innbyggere holde en folkeavstemning for å avgjøre hvilket land byen skulle knytte seg til. Det jødiske lederskapet aksepterte planen, men araberne avviste forslaget.

Den 7. juni 1967 sa forsvarsminister Moshe Dayan det som ofte siteres på Jerusalemdagen: «I dag tidlig befridde Israels forsvarsmakt Jerusalem. Vi har samlet Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har vendt tilbake til det helligste av våre steder, for aldri mer å skilles fra det. Til våre arabiske naboer strekker vi ut, selv i denne timen – og med enda sterkere trykk i denne time – vår hånd i fred. Og til våre kristne og muslimske medborgere lover vi høytidelig full religionsfrihet og rettigheter. Vi kom ikke til Jerusalem for andre folks hellige steders skyld, og ikke for å forstyrre tilhengere av andre religioner, men for å beskytte dets helhet og leve der sammen med andre i enighet.»