Kirkens historiske antisemittisme

Europas langvarige antisemittisme har kirkelige røtter, og Hitler fullførte den etniske rensingen av Europas jøder som kirken hadde lagt grunnlaget for. Holocaust kunne derfor finne sted takket være aktiv eller passiv støtte fra Europas historiske kirker.

Kirkens korstog ødela mange jødiske samfunn i Europa. I Frankrike ble jøder utvist fra og med år 1182, samtidig som deres eiendom ble konfiskert. På 1200-tallet ble alle jøder utvist fra England, og på 1490-tallet ble alle jøder utvist fra Spania og Portugal. Illustrasjon: Commons Wikimedia

Noen generasjoner etter at Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.Kr., fantes det jøder nesten overalt i det romerske riket, og tusen år senere hadde mange jødiske samfunn blitt etablert rundt om i Europa.
Kirkens allianse med makten hadde da blitt grobunn for en jødefiendtlighet med kristent preg. På 1100-tallet utførte kirken korstog, massakrer og jødeforfølgelser og anklaget jødene for å være Kristusmordere. De ble beskyldt for rituelle mord og påstått å ha brukt blod fra kristne barn i sine jødiske påskeritualer.
På 1300-tallet feide en bølge av jødeforfølgelser over det europeiske kontinentet, hvis herskere bekjente seg som kristne. I 1290 ble alle jøder fordrevet fra England, i 1394 skjedde det samme i Frankrike, og i 1421 ble jødene utvist fra Østerrike. I 1492 erklærte Spanias kongepar at alle jøder som ikke forlot landet, ville bli henrettet, og rundt 200 000 jøder, hvis forfedre hadde bodd i landet i hundrevis av år, ble tvunget til å flykte.
Fra 1800-tallet og fremover fant det sted pogromer i tsarens Russland med støtte fra den ortodokse kirken.

Antisemittismen kom til de nordiske landene lenge før jødene kom dit. I Uppsala domkirke finnes en skulptur fra 1300-tallet som avbilder jøder som dier en sugge. Samtids antisemittiske «jødesugger» finnes rundt om i Europa. Jøder fikk på denne tiden ikke eie land i England, mange ble arrestert eller henrettet, og i 1290 ble alle jøder fordrevet fra landet. I Frankrike ble jøder frarøvet sin eiendom, synagoger ble omgjort til kirker, og jødene ble fordrevet i omganger. Omtrent 300 000 jøder ble tvunget til å flykte, konvertere eller ble drept under inkvisisjonen i Spania og Portugal fra slutten av 1400-tallet.
Det første beviset på at jøder oppholdt seg i Sverige var en jødisk lege i tjeneste hos Gustav Vasa på midten av 1500-tallet. Den 4. februar 1619 ble tre såkalte judaister (kristne som var interessert i jødedommen) dømt til døden. Fra 1686 til 1775 fantes en kirkelov som innebar at jøder som kom til Sverige og ønsket å bli måtte gå over til den lutherske læren.
I 1775 kom den tyske seglgravøren Aaron Isaac til Sverige og fikk et beskyttelsesbrev fra kong Gustaf III. Aaron Isaac, som har blitt kalt «den første jøden i Sverige», fikk rett til å bosette seg i Sverige og tillatelse til å starte Sveriges første jødiske menighet. Først i februar 1870 besluttet riksdagen å gi jøder rett til å inneha statlige stillinger, og de kunne da også velges inn i riksdagen.

Antisemittismen i det russiske imperiet førte til mange pogromer, og på 1800-tallet ble jøder forbudt å migrere til det sentrale Russland med mindre de konverterte til den russisk-ortodokse statsreligionen. Etter mordet på tsar Aleksander II i mars 1881 utløste omfattende antijødiske pogromer. Jødene ble offisielt anklaget for tsarens død, og russiske medier drev uhindret antisemittisk propaganda. Pogromene resulterte i en masseutvandring av jøder til Vest-Europa. Omtrent 2,5 millioner jøder forlot Russland.
Den russiske revolusjonen avsluttet offisielt en flere hundre år lang antisemittisme i det russiske imperiet, men allerede i august 1919 ble jødiske eiendommer og synagoger beslaglagt av den sovjetiske regjeringen, og mange jødiske samfunn ble oppløst.
Antisemittismen ble senere fremmet av Stalin og nådde nye høyder etter 1948, da mange jødiske poeter, forfattere, malere og skulptører ble arrestert eller drept. Stalin trodde, akkurat som Hitler, at det fantes en «jødisk verdenskonspirasjon». Antisemittismen i Sovjetunionen nådde nok en gang sin topp etter Seksdagerskrigen i 1967.

Jødenes sentrale plass i Bibelen ble et problem for tyske teologer allerede på slutten av 1800-tallet. Da nazistene kom til makten i 1933, ble det innsatt en lojal erkebiskop i en regimesstyrt riks- kirke, og en Nazi-bibel som fjernet jødiske henvisninger, ble utarbeidet. Den kirkelige antisemittismen ble en grobunn for sosialdarwinistiske ideer og rasebiologi som Hitler lot seg inspirere av.
Like før sin død i juli 2023 ble Anders Gerdmar, rektor ved Skandinavisk Teologisk Høgskole (STH), dosent ved Uppsala universitet og professor ved Southeastern University i Lakeland, Florida, ferdig med boken «Salvation is from the Jews», som ble utgitt på det prestisjetunge amerikanske forlaget Brill i fjor. Boken skildrer hvordan den berømte tyske teologen Rudolf Bultmann uten vitenskapelig grunnlag og ut fra en antijødisk bibeltolkning blant annet fjernet Jesu egne ord om at frelsen kommer fra jødene fra den tyske Bibelen. Bultmanns handlinger legitimerte Hitlers Holocaust, som innebar at seks millioner jøder ble drept.